Fra Sør-Amerika til Europa

Det var en gang noen spanjoler som lette etter gull hos inkaindianerne i Sør-Amerika. Hvor mye gull de fant skal vi ikke legge oss opp i, men heldigvis fant de mer enn bare edelt metall. De tok med seg poteten til Europa på 1500-tallet.

Det tok noen år før europeerne fikk smaken for den nye jordfrukten, og det skulle være en kunst å dyrke den. Etter hvert slo poteten an på en klimavennlig øy i Atlanterhavet. Nærmere bestemt Irland. Her ble poteten en sikker vekst i ellers vanskelige tider for kornavlinger for bøndene på øya. Poteten skal ha vandret fra vest mot øst, innom Spania og videre til resten av Europa som patata, potatis, potetos – poteto/potato?

En teori på hvorfor de sier "kartoffel" i Tyskland og Danmark skal være at en litt tunghørt pave skal ha trodd han fikk servert "taratouphli" (trøffel). Poteten var jo en revolusjon, så at det spredte seg fra "taratouphli" til kartoffel med soldater og embetsmenn på reise er ikke helt usannsynlig.

En utfyllende teori på ordet "kartoffel" er at de avledede ordene Tartuffeln og Artoffel var vanlige i Tyskland på 1800-tallet. Via en såkalt dissimilasjon har så ordet Kartoffel oppstått. Det var for øvrig den tyske Landgraf IV (Hessen-Kassel) som allerede i 1591 nevnte de italienske ordene for potet i sine brev.

"Erdäpfel" ble importert fra det franske "pommes de terre" og resulterte i den historiske betegnelsen Ertüffel. Og derfra og til Kartoffel er det jo ikke så langt, heller.

Fra Europa til Hardanger

Vi skal tilbake til opplysningstiden på 1700-tallet i Norge. Fra Lolland i Danmark kom den danske presten Hans Carsten Atche til Norge og var prest i Aurland fra 1737. Atche skal ha vært på en handelsreise til Holland (Nederland) der han fikk tak i potet, før han bosatte seg i Lærdal fra 1743. På nederlandsk kalles poteten "aardappel", noe som direkte oversatt blir "jordeple" (eller natureple om du vil). Atche skal ha prøvd å dyrke potet (jordeple) i Lærdal etter handelsreisen sin, men det løsnet ikke helt før han flyttet til Hardanger.

I 1757 bosatte Atche seg på Ullensvang prestegård på Lofthus i Hardanger. Her fikk han en kollega (klokker) ved navn Peder Olsen, og det var de som skal ha dyrket Norges første poteter (og morelltrær) med suksess i 1758.

Prester ble regnet som den tids embetsmenn, gode på å dokumentere og snakke for seg til mengder av folk gjennom sitt arbeid. Dette kan være årsaken til at historien om Atche er en av de mest kjente historiene om den første potetdyrkingen i Norge.

Fra avlingen til Atche i Hardanger går historien videre til to nye personer i historien om kanteføl. De to personene er Peder Hertzberg (prost i Sunnhordland) og Kristofer Friman Hjeltnes (bonde i Ulvik herred innerst i Hardangerfjorden, tett på Hardangervidda, og nabokommunen til Hol).

Peder Harboe Hertzberg

P. H. Hertzberg skal ha vært på besøk hos Atche i Lofthus (Hardanger) og fått med seg noen poteter i hatten sin, som han tok med seg til Finnås prestegård på Bømlo der han forsket videre på og skrev en bok for å informere bønder i Norge om poteten, i tidsrommet 1758 til 1774. Samme året som Peder H. Hertzberg høstet første avling med poteter på Bømlo (1759) ble den eldste sønnen hans født. Han het Niels Hertzberg. Far og sønn (Peder og Niels) blir regnet som foregangsmenn innen medisin, vitenskap og folkeopplysning på 1700-tallet. Faren med sin interesse for urtemedisin og dyrking av bær, frukt og potet på gården sin på Bømlo (der han dessuten hadde en brønn med et "helt spesielt vann" som folk kom langveisfra for å drikke av, ettersom det skulle helbrede sykdom og smerte), og sønnen med sin interesse for legevitenskap og klimaobservasjoner på Lofthus (etter 1803).

Det er mye å skrive (etter å ha lest kildene som det blir henvist til nederst på denne nettsiden) om både Peder, Niels og resten av Hertzbergfamilien. Vi kan nevne om Niels at han ble regnet som landets første "turistsjef" slik som han promoterte for Hardanger som reisemål (før nasjonalromantikken begynte for fullt) – dessuten sto han i bresjen for en helårsvei mellom øst og vest, slik at posten kunne komme fram hele året. I 1818 staket han opp en trasé over Haukelifjell, som senere ble bygd i 1823 og som en i dag delvis kjenner igjen som Europavei "E139". Vi kan også legge til at Hertzberg satt i det overordentlige storting som en av fire representanter fra Søndre Bergenhus Amt i 1814, og at Sebastian Welhaven omtaler ham som "et lys for sine fjorder" i et dikt, skrevet om livet hans i 1835. Niels Hertzberg overtok prestegården på Lofthus i 1803 etter Glahn og Winding. Dette var den samme gården der Atche hadde dyrket sine første poteter i 1758. Hertzberg ble værende der livet ut.

Historien vår handler om potet, så vi overlater ordet om Hertzberg til referansene du finner nederst på denne siden om du vil fordype deg mer i historien som fulgte etter Peder sin bok om poteten og nysgjerrigheten den inspirerte til landet rundt. Boken som Hertzberg skrev heter enkelt og greit "POTATOS". Fullstendig tittel: "Underretning for Bønder i Norge, Den meget nyttige Jord-Frugt POTATOS. At plante og bruge, Af Egen Erfarenhed forestillet ved P. H. Hertzberg". Boken kom ut første gang i 1764 og finnes i dag som faksimile-utgave på biblioteket.

Kristoffer Frimann Hjeltnes

Innerst i Hardanger, i Ulvik, bodde bonden Kristoffer Friman Hjeltnes. Hjeltnes skal ha vært en nytenkende og nysgjerrig gårdbruker. Som Hertzberg, fikk Hjeltnes med seg poteter fra Atche i 1758 som han dyrket på gården sin i Ulvik. Hjeltnes dyrket etter hvert poteter av forskjellige sorter fra innland og utland, men Hjeltnes drev ikke bare med potet. Det var på gården hans at "kommersiell" dyrking av frukttrær ble gjenopptatt for første gang etter svartedauden i 1349. Det var på denne gården (Hjeltnes) at fruktdyrkingsskolen ble opprettet i 1901 (senere kjent som Hjeltnes Gartnerskole), og i 2018 at Norges første og så langt eneste videregående skole med egen linje for lokalmat ble opprettet.

Fra Hardanger til Hallingdal

Etter Hjeltnes sitt funn av potet (eller "pote" som de sier i Hardanger) dyrket han potet og gjorde forskning på lik linje med Hertzberg på Bømlo. Hjeltnes dyrket poteter i syv år før han i 1766 skrev en anonym artikkel om "kartoffel" til Bergens Adressekontors Efterretninger (senere kjent som Bergens Aftenblad), der han forteller om sine syv års erfaring med jordfrukten.

Ola Hamarsbøen

Øverst i Hallingdal, i en liten bygd (men stor kommune) kalt Hol, bodde gårdbruker og lensmann (samt lærer og handelsmann) Ola Hamarsbøen. Han var sprek, nysgjerrig på alt som var nytt og skal ha tatt turen over til Hardanger for å hente seg potet hos Hjeltnes i Ulvik. Hjeltnes skrev artikkelen om kartoffel som ble trykt i den tids avis for Bergen huus stift. (Aviser fra denne perioden finnes i riksarkivets hvelv og er en del av vår kulturarv).

Det er usikkert om Hamarsbøen har fått tak i boken til Hertzberg eller lest artikkelen til Hjeltnes, men sannsynligvis var det Hjeltnes sin artikkel som utløste nysgjerrigheten ettersom det skal ha vært på Hjeltnes at Hamarsbøen fikk tak i sin "kanteføl", som stammer fra det danske ordet "kartoffel".

Poteten ble ikke så godt mottatt som mat, ikke over natten slik en kanskje skulle tro. Jordfrukten har den egenskapen at hver potet fungerer som et frø til nye avlinger og får utvekster etter hvert som tiden går og den får mer lys om våren. Det var ikke mye kunnskap om verken lagring eller bruk før Hertzberg kom med boken sin, Hjeltnes med artikkelen sin og Hamarsbøen med erfaringen sin. Faktisk ble de ni ungene til Ågot og Ola Hamarsbøen bare kalt for "kanteføllaget" av de andre ungene i bygda, fordi faren deres dyrket denne litt merkelige frukten. Heldigvis ble "kanteføllaget" forvandlet til et mer positivt uttrykk etter hvert som tiden gikk.

I 1778 fikk Ola Hamarsbøen en premie fra "Det Kongelige Danske Landhusholdingsselskab" (etabl. 1769). Han fikk en premie på fem riksdaler for 20 tønner med "kartofler". Selskapet valgte å styrke premien til Hamarsbøen med ytterligere tre riksdaler ettersom han var den første i soknet til å dyrke potet. Dette er grunnen til at vi liker å kalle kantefølflak for en "kulinarisk kulturarv fra 1778".

Ettersom poteten har blitt kalt "kanteføl" i Buskerud, helt ned til Hurum ved Oslofjorden, tyder det på at Hamarsbøen var den første i fylket til å dyrke potet. Det dialektiske ordet for potet på hallingdialekten er nettopp "kanteføl". Poteten kalles "kanteføl" i nedre deler av Valdres også. I den øverste delen, som ligger geografisk nærmere Lærdal, kaller de poteten for jordeple – kanskje som en følge av Atche sin dyrking av "aardappel"? 

Dersom du vil lese mer om lensmannsslekten Hamarsbøen kan vi anbefale at du åpner boken "Brev heim" som Torstein Seim (onkelen til Stian) har skrevet. I denne boken kan man lese brev som tre av sønnene til Ola og Ågot skrev hjem når de la ut på reise til Vestlandet.

Som en artig faktaopplysning kan nevnes at en av sønnene til Ola og Ågot, Svend, slo seg ned som skipsreder i vest, og at i huset som han kjøpte på Karmøy i 1789, finnes det i dag en delikatesserestaurant. Kanskje de har Kantefølflak som en del av menyen?

Flere teorier

Historien om potetens vei til Norge er hentet fra ulike kilder (som du finner nederst på denne siden). Det finnes flere teorier fra opplysningstiden om potetens etablering i Norge. Handelsfolk skal ha tatt med poteten til Norge via Sverige, sannsynligvis til Hedmark.

Det finnes dagbøker som viser til tidlig potetdyrking på Sørlandet (rundt 1757), og det skal til og med være notater som viser til dyrking av potet i Norge så tidlig som på 1600-tallet. Som prost ble man regnet som embetsmann på 1700-tallet, og prestene hadde sin utdanning fra København, de var flinke til både å snakke og skrive for seg – derfor er det kanskje lettest å finne opplysninger og dokumenter fra arbeidet til disse personene.

Vi vet også at poteten skal ha kommet til Norge via soldater som hadde vært på reise, og i ulike former tatt seg inn til det norske kjøkkenet.

Landbruket i dag

Det dyrkes 300.000 tonn poteter i Norge hvert år. Poteten er faktisk den tredje viktigste matvaren i verden, og det er bare ris og korn (hvete) det dyrkes mer av.

Historisk sett har råvaren reddet oss fra hungersnød under handelsblokader som følge av kriger og uår med dårlig klima. Du kan lese mer om poteten i det moderne samfunnet på norskmat.no

Hamarsbøenfamilien er i dag produsent av ost, som del av www.ostebygda.no. Kyrne som beitet på gården til Hamarsbøen på 1700-tallet er i slekt med kyrne som beiter på gården i dag. Dette er grunnen til at vi ville ha en god ostevariant i sortimentet vårt i starten. Den etterlengtede brunost-varianten får vi spørsmål om, omtrent daglig. Hadde det vært opp til oss hadde vi produsert den igjen i morgen.

Her finner du oppdaterte smaksvarianter pr. dags dato.

Vi håper kantefølflakene våre faller i smak!